Frua gjør ting hun ikke kan

For snart to mnd siden byttet jeg jobb. Jeg jobber fremdeles med psykisk utviklingshemmede, men nå på arbeidssenteret. Så jeg, sammen med flere entusiastiske hyggelige damer har ansvar for deres dagtilbud.

De ansatte har hvert sitt ansvarsområde.

Mitt ble kjeramikken.

Alt er der, det er bare å sette igang. Jo da, sikkert. Dette har jeg en gang for lenge siden sett blitt gjort. Men aldri gjort selv. Så etter studie av prosedyrer og teknikk. det vil si, prøve å huske det jeg en gang så.

 

På fredag laga jeg leira, og den har stått til i dag, mandag.

Her er leira, godt opprørt. (I allefall mente jeg det.) Bruker en skikkelig drill til dette. skikkelig matcho verktøy.

Her er formene klare til å bli fylt. Jeg har sommerfugler i magen, dette er spennende og gøy. Når brukeren kommer skal hun hjelpe meg å fylle disse med leire. Vi støper kjeramikk. Å dreie fra leirklump til ferdig resultat  har jeg ikke mye peiling på. Og ikke er det noe en bruker kan være med på heller.

Det er hovedtanken bak det vi driver med, at bruker skal delta så mye som mulig frem til ferdig produkt.

Her er leira fordelt i formene og skal stå og tørke i ca 30 min.Da skal overflødig leire tømmes av. Vi griser og søler bare litt.



Her står de opp ned for at alt overflødig renner ut. Slik skal de stå i 2 timer, før det spennende skjer.

Her er kjeramikken tatt ut av formene, Spenningen var, for min del, til å ta og føle på når vi åpnet formene og fikk ut det vi hadde laget. Prestasjonsangsten var stor.

Min favoritt ble denne koppen:

Litt rufsete i kanten enda, men den skal pusses før den bli malt.

Alt dette ser jo veldig bra ut, men det er ikke det.

Jeg har lært mye underveis.

Jeg må røre mere, det er klumper i røra som vises inne i produktene.

Jeg må tilrettelegge og klargjøre bedre neste gang.

Dette er learning by doing.

Gleder meg til fredag, da skal jeg lage neste leire.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits