Dag 2 uten røyk.

Nå kjenner jeg presset. Jeg føler meg nesten ond, infam, har horn i panna. JEG VIL HA RØYK. NÅ!

Men jeg gjør ingen ting for å få tak i. Det er bare å sette seg i bilen og kjøre til butikken, ingen trenger å vite det. Snakk om å ha en ond figur på den ene skuldra. På den andre sitter en hvitere engel eller noe, og sier: Du er så flink, du har klart disse timene. Du klarer mye mye mer. Og jeg? Jeg roper ut et rungende JA!!!!!  jeg skal klare så mye mye mere.

Kjære meg, jeg har bare dag to enda, skal jeg fortsette slik, vil jeg jo rive meg selv i filler.


Min sønn får være ilustrasjonen for djevelen som sitter på skuldra og frister meg.

Han er hakket mere sta enn meg.

Jeg har altså en indre dialog som kjemper for eller i mot. Jeg er i mot, men samtidig er det litt for. For å stoppe tankene sier jeg høyt for meg selv: JEG SLUTTER Å RØYKE. Da ikke bare tenker jeg det, men sier det, mener det og ikke minst, hører det. Og det stopper de foræderske tankene om bare en liiiiiten røyk.

Men nå skal jeg ha et par "trekk" av liksomrøyken, blyanten. Det både høres og ser dumt ut, men det hjelper. Kanskje det er den lille djevelen på skuldra som blir tilfredsstilt? Hva vet jeg.

Vel blåst :-)

 

Én kommentar

synnovesyr

30.08.2011 kl.16:08

Så flink du er:)du får trøste deg med at djevelen på skulderen blir mindre og mindre plagsom.Stå på...husk alle fordelene med og være røykfri..

Skriv en ny kommentar

hits